Bibeltekster som står sentrale i kvekerdommen
Bibelen var svært viktig for de første kvekerne. De søkte kunnskap om disiplenes og apostlenes liv og tanker (om urkirken), og dette kunne de bare finne stoff om i Bibelen. Noen av de skriftstedene som har vært viktige for kvekernes forståelse av hvordan vi bør leve og hvordan vi bør tilbe, er gjengitt nedenfor.
- Joh 1,1-9 om at Ordet er universelt
- Rom 2,14-15 om den universelle loven i hjertene
- Joh 4,21-24 om at Gud er ånd og må tilbes i ånd og sannhet, ikke på noe bestemt sted
- Joh 15,15 «Jeg kaller dere venner»
- Luk 24,29-31 og 45 om at Kristus kan «åpne skriftene» for oss
- Apg 2,1-4 med vekt på at alle ble fylt av Den hellige Ånd
- Gal 3,28 om likestillingen i Kristus
- Apg 15 som beskriver en møteorden som hjalp apostlene til å komme til enighet i en sak som var vanskelig for dem, hvordan menighetene skrev brev (epistler) til hverandre om lærespørsmål, og hvordan de valgte utsendinger til å reise for å formidle budskap fra en menighet til en annen
- Jer 31,32 om loven i hjertet
- Mika 6,8 om hva Gud krever av oss
- Jes 58,6 om den rette faste
- Gal 6,15 om å være en ny skapning, jf. 2Kor 5,17
Hva er kvekeres kilde til autoritet?
Da kvekerdommen oppsto i England, var Bibelen nettopp blitt tilgjengelig på engelsk og ble lest og sitert av alle. De fleste protestantiske grupper så på Bibelen som den endelige åpenbaring og holdt teksten for ufeilbarlig. Folk hadde et felles ønske om en ytre autoritativ standard. Når det oppsto uenighet i religiøse spørsmål, forsøkte alle grupper å finne støtte for sitt syn et eller annet sted i skriftens ord. Til tider falt også kvekere for denne vanen.
Kvekere har aldri vært villige til å gjøre Bibelen til målestokk for rett atferd og læresetninger. Guds åpenbaring hører ikke bare fortiden til. Den samme Ånd som inspirerte skriftene i tidligere tider, kan inspirere de troende gjennom alle århundrer. Egentlig er det slik at om vi skal forstå det som ble skrevet i fortiden, må vi som lever i nåtiden lese det i lys av den samme hellige Ånds virke. Kvekere tror at gjennom det indre lys har Gud gitt alle mulighet til å erfare åndelig sannhet også i dag.
George Fox som ble grunnleggeren av kvekerdommen, gjorde den viktige oppdagelsen at han ikke trengte å nærme seg Gud gjennom prester eller andre mellommenn. Han erfarte at Den hellige Ånd kunne gi ham den veiledningen han trengte. Denne typen personlig erfarte veiledning er kvekernes viktigste kilde til religiøs autoritet.
George Fox og de andre tidlige kvekerne var veldig glad i Bibelen og kunne den omtrent utenat. Det er blitt sagt for spøk at det ikke ville gjort noe om alle Biblene på den tid hadde forsvunnet, for George Fox kunne Bibelen utenat og ville kunne rekonstruert den. Men kvekerne har helt fra den aller første tiden hatt et spesielt Bibelsyn. Den gang som nå, mente kvekerne at Bibelens skrifter var blitt til ved Den hellige Ånds virke i forfatterne og redaktørene av de enkelte skriftene og skriftsamlingene. De som skrev, skrev i sin tids språk, og til sin samtid. I tidens løp, har både språkene og samfunnene forandret seg, og vi vil ikke alltid kunne forstå hva forfatterne har ment uten Den hellige Ånds hjelp og veiledning. Jo flere år som går mellom tilblivelse og lesing, jo mer vil vi trenge hjelp til å forstå Bibelen fra forskere som har satt seg dypere inn i forfatternes språk og samtid.
Vi kan se på noen eksempler: Når det gjelder synet på forholdet mellom menn og kvinner i kirken, så ser ikke vi at Ånden gjør noen forskjell på bakgrunn av kjønn. Derfor er menn og kvinner likestilt hos oss, både i teologi og i praksis. Vi kan heller ikke se at det som er skrevet om homoseksuelle handlinger i Bibelen, handler om samlivet mellom to homofile som er glad i hverandre og tar ansvar for hverandre.
Vår tro er erfaringsbasert, altså basert på det Den hellige Ånd lærer oss. Dersom vi ikke har en direkte erfaring av noe, f. eks. om jordens tilblivelse eller livet etter døden, lager vi heller ingen teori eller teologi om det. Det ville ikke ha noen praktisk betydning for hvordan vi lever i kjærlighet til Gud og til våre medmennesker. Det er disse tingene som er sentrale for kvekere.
Det er forskjeller mellom protestanter og katolikker i synet på spørsmålet om kilder til autoritet, eller om hva eller hvem som har størst myndighet til å uttale seg i trosspørsmål. De kristne trosretningene nevner alle de samme kildene til autoritet (Bibelen, fellesskapet, egen erfaring, fornuften), men de legger ulik vekt på hva som mest ufeilbarlig forklarer Guds Ord for oss i dag.
Protestantiske trossamfunn vektlegger Bibelen og de ordinerte forkynnernes prekener sterkest. Den katolske kirke mener også at åpenbaringen ikke tok slutt med Bibelen, og mener at det er kirken gjennom Paven som i dag, under gitte betingelser, anses for å kunne videreføre åpenbaringen av Guds Ord. I kvekersamfunnet er det Den hellige Ånd, altså Guds åpenbaring i det enkelte menneske, prøvet i stillhetens disiplin, som tillegges størst autoritet. Alle forskjeller i andaktsform, menneskesyn, etc. kan avledes fra disse forskjellene i synet på kildene til autoritet.
En vesentlig praktisk forskjell mellom kvekere og andre kristne trossamfunn er også graden av hierarki, altså hvor mange lag av autoritetspersoner det er mellom den troende og Gud. Kvekerne praktiserer en temmelig flat struktur. Vi ordinerer ikke prester, men tror at alle kan være kalt til å forkynne (det allmenne presteskap) og kan tale med like stor autoritet.