Kvekersamfunnets historie i Norge begynte i 1814. Da kom norske sjøfolk som hadde vært fanger i den engelske prisonen under Napoleons-krigene i 1807-1814 hjem til Norge og begynte å praktisere sin kvekertro i landet. Med seg hjem hadde de hver sitt eksemplar av Barclays Apologi som de hadde fått av engelske kvekere. Det var denne boka noen av dem hadde funnet i skipsbiblioteket på et av fangeskipene, og som førte til at de tok kontakt med engelske kvekere.

Den første tiden var det ikke noe organisert samfunn. Det ble holdt andaktsmøter i private hjem i Stavanger og Christiania. De som deltok var hjemvendte prisonfanger og andre interesserte. Den første konflikten med myndighetene kom allerede i 1816. Da giftet Knut Halvorsen Revem seg med Anne Olsdatter i Christiania på kvekervis, og myndighetene nektet å godkjenne ekteskapet. Samme året ble det nedsatt en kommisjon av Stortinget som skulle utrede kvekerspørsmålet. Kvekerne var den første prøven på den liberale norske grunnloven av 1814 hvor det var foreslått en religionsfrihetsparagraf, men denne kom ikke med i den endelige versjonen av grunnloven.

I august – september 1818 besøkte engelskmannen William Allen og fransk-amerikaneren Stephen Grellet Norge, og de mente at den lille kvekergruppen her måtte organisere seg på en skikkelig måte. De satte opp en struktur etter engelsk-amerikansk mønster med forretningsmøter og protokoller over vedtak og føring av medlemslister. Kvekersamfunnet skulle kunne ta seg av alle de kirkelige funksjonene og eksistere som en egen religiøs enhet utenfor statskirken. Medlemslister skulle sendes inn til myndighetene hvert år. Det ble trykt en liten bok med regler og også med råd og spørsmål. Den skulle brukes både internt og overfor myndighetene.

Kvekersamfunnet ble ikke anerkjent av myndighetene, men det kom til noen ad hoc-løsninger. Knut og Anne Halvorsen fikk i 1819 sitt ekteskap godkjent og fikk lov til å bo i landet. Navngitte kvekere fikk lov til å bo i Stavanger og omegn ved kongelige forordninger av 1826 og 1828 mot at de meldte fødsler, dødsfall osv til myndighetene og ikke drev proselyttvirksomhet. I mellomtiden hadde Elias Tastad i Stavanger blitt rettsforfulgt fordi han hadde begravd sine tvillinger og prisonfangen Ole Frank i uvigslet jord. I Christiania ble Knut Halvorsen straffet fordi han gravla et barn og en voksen i uvigslet jord.

En del kvekersympatisører og haugianere hadde emigrert til Amerika med kvekeren Lars Larsen Geilane som leder på skipet Restauration i 1825. Dette var begynnelsen til en storstilt utvandring som skulle føre om lag en million nordmenn over havet. Utvandringen i 1825 har for alltid skrevet kvekerne inn i Norges-historien, og de vanskelige forholdene religiøse dissentere kom i pga myndighetenes rettsforfølgelse, med beslag av eiendeler, bøter og fengsel var en viktig ”push”-faktor i utvandringssammenheng gjennom hele 1800-tallet. Ca en tredjedel av medlemmene i det norske kvekersamfunnet emigrerte. Det var delte meninger i kvekersamfunnet om emigrasjon. Det var de som hevdet, støttet av engelske kvekere, at en burde bli i Norge og kjempe for religionsfrihet.

Kvekersamfunnet var et lite samfunn. Det var norske16 prisonfanger som kom hjem til Norge som kvekere. Noen av dem ble sentrale i oppbyggingen av det norske kvekersamfunnet, andre forsvant. Ved stiftelsen i 1818 var det 8 personer, 4 menn og 4 kvinner som meldte seg inn i Stavanger og 4, 3 menn og en kvinne, i Christiania. Da Restauration seilte til USA i 1825, var det 9 medlemmer igjen i Stavanger. Christiania-gruppen visnet etter hvert bort, og Stavanger ble hovedsete for kvekerdommen i Norge. Selv om det bare var tillatt for kvekerne å bo i Stavanger og nærliggende områder, sprer kvekerdommen seg til Ryfylke, og senere – særlig etter dissenterloven i 1845 – til Bergen, Tromsø, Røldal, Voss og Kvinesdal med spredte kvekere også andre steder i landet. Det blir bygd forsamlingshus i Kvinesdal, Sauda, Røldal, Skjold/Tysvær og Tromsø og anlagt gravplasser i Skjold/Tysvær, Sauda og Stavanger. Fra 1846 blir kvekersamfunnet et offisielt registrert og lovlig kirkesamfunn utenfor Statskirken som det første dissentersamfunnet i Norge. I 1856 registrerer metodistene og Lammers-bevegelsen seg og flere kommer etter. Det var først og fremst kvekerne som var pådrivere for en dissenterlov, og dette er det andre punktet hvor kvekerne har skrevet seg inn i Norges-historien. Den norske statskirke er ikke en folkekirke i dansk og svensk forstand. De dissenterende kirkesamfunn blir etablert utenfor statskirken, og det har aldri vært mulig å være medlem av statskirken og samtidig fullt medlem av en dissentermenighet.

Antallet kvekere var lite fram til 1840-åra. Da begynner det – før Dissenterloven – å vokste fram mot slutten av 1860-åra. Dette skjer trass i emigrasjon og at nye og alternative kirkesamfunn kommer på banen. Toppen nås i 1868 med 175 innskrevne medlemmer. Imidlertid var det flere som regnet seg som kvekere. I Folketellingen i 1865 er det 473 som oppgir at de er kvekere, i 1875 er det 403.

Dissenterloven løste ikke alle problemene for kvekerne. Det var fremdeles ikke lov til å nekte militærtjeneste, kvekere måtte fremdeles betale ”geistlige fordringer” og skoleskatt, selv om de var et eget kirkesamfunn og hadde sine egne skoler. Utpantinger, bøter og fengsel gjorde livet vanskelig for kvekere helt fram til århundreskiftet.

Årene 1850-1870 ble likevel en god tid for kvekersamfunnet i Norge. En rekke engelske og amerikanske kvekermisjonærer besøker Norge og driver en utstrakt møtevirksomhet. Det blir utgitt og spredt mye kvekerlitteratur, det er kvekerskoler både på landsbygda og i Stavanger. Mye av dette blir finansiert av engelske kvekere, og det norske kvekersamfunnet rapporterer sine aktiviteter til Continental Committee i London Yearly Meeting. Det er vel riktig å si at norske kvekere stod i et avhengighetsforhold til sitt engelske ”modersamfunn” gjennom hele 1800-tallet.

De siste årtiene av det 19. århundre blir en stagnasjons- og nedgangstid for kvekersamfunnet. Det ser ut som samfunnet mangler evne til å fornye seg internt som religiøst samfunn, og at mye av kreativiteten og aktiviteten til sentrale medlemmer blir kanalisert i andre retninger, retninger som var i samsvar med kvekernes grunnleggende sosial-etiske prinsipper, men som fant sin organisering utenfor kvekersamfunnet. Dette gjelder avholdsbevegelsen fra 1859 som i stor utstrekning var et kvekerinitiativ med Asbjørn Kloster i spissen, og som senere samlet andre dissentersamfunn som metodister og baptister i et samarbeid på tvers av konfesjonene. Senere stod kvekerne – som helt fra 1840-åra hadde arbeidet for muligheten til å nekte militærtjeneste sentralt i grunnleggelsen av den norske fredsbevegelsen i 1890-åra. I tillegg ble ledende kvekere som f.eks Endre Dahl, Thorstein Bryne, Anna Andersen d.e., Peter Fugellie og Carl Nyman sterkt engasjert i den framvoksende industrien i Stavanger-området og noen av dem deltok også i kommunepolitikken. En kan si at kvekersamfunnet var inne i en integreringsperiode i forhold til det store samfunnet. Det vokste inn i det moderne Norge,  den første perioden fra 1880-åra og et stykke inn på 1900-tallet var det internt preget av store problemer i brytningen mellom det gamle og det nye, men senere skjer det en mer positiv fornyelse.

Stagnasjonen og frustrasjonen topper seg i 1898 da kvekersamfunnets skriver leverer inn protokollene til fylkesmannen fordi han ikke vil oppgi navn til vernepliktige unge menn. Det norske kvekersamfunnet blir fra dette året en privat religiøs organisasjon uten de rettigheter et registrert kirkesamfunn hadde ut fra dissenterloven. Det fortsetter likevel med å ta opp medlemmer og utføre handlinger for eksempel begravelser som om det skulle være et registrert samfunn.

Slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ble en tid med store endringer i det internasjonale kvekersamfunnet.  Det skjedde en modernisering som gikk på liberalisering av teologien, en mer positiv holdning til forskning og utdanning og erkjennelse av den sosial-etiske utfordringen i det moderne industrisamfunnet. En avgjørende begivenhet som på mange måter satte igang denne utviklingen var Manchester-konferansen i 1895. Her ble grunntrekkene i den moderne kvekerdommen formet. Et av de konkrete resultatene var opprettelsen av Woodbrooke College i Birmingham i 1903. Norske kvekere kom i årene framover i stor grad til å benytte seg av dette studiestedet. De brakte de nye tankene med tilbake til Norge og startet en prosess som skulle fornye også det norske kvekersamfunnet.

Kvekersamfunnet i det moderne Norge

Det skjer samtidig en løsrivingsprosess fra det engelske kvekersamfunnet. I 1909 drar for første gang representanter fra det norske kvekersamfunnet til Årsmøtet i London. I 1920 deltar flere norske venner på den viktige All Friends Conference i London som særlig drøftet fredsvitnesbyrdet som et fundamentalt uttrykk for kvekertroen. Konferansen befestet den liberale teologien som Manchester-konferansen i 1895 hadde vært et utgangspunkt for. I 1920 fant det også sted en annen begivenhet som pekte i samme retning. Henry T. Hodkin, kveker og en sentral person i det internasjonale kristne fredsarbeidet, besøkte Stavanger og talte til overfulle hus både i Domkirken, Betania og Totalen. Også her stod kvekernes fredsvitnesbyrd sentralt. Initiativtaker til besøket var Ole F. Olden som sammen med Anna Andersen d.y. og flere av de unge kvekerne var målbærer for de nye ideene.

I 1922 finner vi for første gang en innsamling til nødlidende utenfor Norges grenser. Det blir samlet inn kr 1418 til sultofrene i Russland. Pengene blir formidlet gjennom Friends Relief Committee i London. Kontakten med England fortsetter, men mer på norske premisser. I 1924 og 1927 er vennene i Stavanger vertskap for Lecture Schools med engelske venner som forelesere. I denne perioden er det en økende aktivitet, særlig blant de unge i kvekersamfunnet. I 1935 samles unge venner til internasjonal leir på Aldegård utenfor Stavanger.

Andaktsmøtene blir avertert i avisene fra 1923, det sosiale aspektet blir ivaretatt ved ”selskapelig samvær” både ved nyttårstid og ved årsmøtene. Årsmøtet i 1928 ser ut til å summere opp denne positive utviklingen: ”Det var et av de årsmøder som vil leve i mindet.” Samtidig forsvinner etter hvert de små kvekergruppene på landsbygda. I 1931 kommer spørsmålet opp om igjen å søke om status som offentlig registrert dissentersamfunn, men registering skjer ikke før i 1936. Da hadde dissenterlovgivingen og den nye militærnekterloven av 1922 løst de fleste av de problemene kvekerne hadde på 1800-tallet. Ved nyregisteringen hadde kvekersamfunnet 73 voksne medlemmer.

Gjennom 1800-tallet hadde kvekersamfunnet gitt ut en rekke skrifter, fra større bøker (Barclay og Fox) til små traktater, men ikke noe tidsskrift.  Norsk-amerikaneren John Fredrik Hanson ga ut tre årganger av et tidsskrift  kalt Vennen i 1900-1902, og det ble utover på 1900-tallet gjentatte ganger snakket om å utgi et kvekertidsskrift. Det ble først virkelighet i 1937 da Ole F. Olden begynte å gi ut KVEKEREN. Det var meningen at det skulle være et skandinavisk tidsskrift, og det hadde en del dansk og svensk stoff i de første årgangene – og under krigen, da utgivelse i Norge ble umulig – kom det ut ett nummer i Danmark. Men det ble etter hvert et norsk tidsskrift og Nordisk Kväkertidskrift med en nordisk profil begynte å komme ut i Sverige i 1949. Dette ble imidlertid etter hvert til et svensk Kväkertidskrift (1974). Det har vært vanskelig å få til noe nordisk samarbeid på dette området. Kvekeren har betydd mye både som bindeledd mellom medlemmene av det norske kvekersamfunnet og som et ansikt utad, noe som ble særlig vektlagt under den neste redaktøren, Wilhelm Aarek. I 1978 ble Kvekerforlaget opprettet og har gitt ut et 40-talls hefter og bøker, noen også på dansk, svensk og engelsk.

Aktivt hjelpearbeid utover Norges grenser tok til i mellomkrigstiden med hjelp til Spania i forbindelse med borgerkrigen og med arbeid for flyktninger i Europa. Kveker-hjelpearbeid kom inn i mer organiserte former da Kvekerhjelp ble startet i 1940. Etter annen verdenskrig var norske kvekere var sterkt involvert i gjenoppbyggingen av Finnmark. Den første store Kvekerhjelp-aksjonen var Tysklands-kolonnen i 1947, samme året som kvekerhjelpeorganisasjonene i England og USA fikk Nobels fredspris. Tretti lastebiler med mer enn 55 tonn matvarer, klær, såpe, tran og andre ting drog fra Sør-Vest Norge til Hamburg. Senere fulgte prosjektet i Kabylia (1963-1973) og mindre prosjekter i flere andre land. I dag er Change Agent Peace Programme (CAPP) i Sentral-Afrika Kvekerhjelps hovedprosjekt. I 1993 overtok norske Kvekerhjelp ansvaret som hoveddonor til 13 barnehager i Gaza fra AFSC som hadde drevet dem fra 1970-tallet etter anmodning fra FNs UNRWA. Kvekerhjelp representerer på mange måter en ny bistands-ideologisk tenkning og praksis gjennom Change Agent-programmene i Uganda og CAPP Sentral Afrika. Vi skal heller ikke glemme at kvekersamfunnet med Sigrid Lund som initiativtaker utviklet Ungdomsheimen Lindgrov utenfor Risør i årene 1959 – 1990, og bidrog med nye ideer i HVPU-omsorgen knyttet til skole og arbeid.

Administrativt har kvekersamfunnet bestått av andaktsmøter, månedsmøter og årsmøte. Det var noen få år fra 1818 et månedsmøte i Christiania, men det var først i 1952 at Oslo månedsmøte ble opprettet i tillegg til Stavanger månedsmøte. I 1975 kom månedsmøtet i Kristiansand. Da det ble flere månedsmøter, ble det opprettet et samfunnsråd med representasjon fra månedsmøtene og gruppene. Ulike funksjoner i samfunnet har også sine egne komiteer. Tradisjonelt har det vært en skriver med lederfunksjoner i samfunnet. I 1960-åra var det en skriver-troika, i senere år har det vært et skriverutvalg, et slags arbeidsutvalg, ved siden av skriveren. Skriveren er også den som i tillegg til de interne lederfunksjonene i samfunnet, står som ansvarlig overfor myndighetene. Andaktsmøter har det vært på mange steder opp igjennom historien. I dag er det faste andaktsmøter i Stavanger, Bergen, Oslo og Kristiansand/Mandal, og møter på mindre regelmessig basis i Telemark og på Smøla. Både Oslo og Stavanger fikk nye lokaler i 1993, samme året som det norske kvekersamfunnet feiret sitt 175-årsjubileum. I Kristiansand/Mandal har kvekerne møtene i leide lokaler som deles med andre organisasjoner.

Kvekersamfunnet har på 1900-tallet hatt gode internasjonale kontakter, både formelt og uformelt. FWCC har betydd mye for å skape et nettverk mellom de ulike årsmøtene. Hjelpe- og utviklingsarbeid og fredsarbeid, i de senere årene fredskatt-saken, Geneva Summer School og Youth Pilgrimage samt European Young Friends har knyttet venner sammen over landegrensene. Ulike internasjonale strømninger har også hatt sine nedslag i det norske kvekersamfunnet. Likevel er det grunn til å hevde at de nordiske kvekersamfunnene har utviklet sin egenart som kvekersamfunn preget av det nordiske sosialdemokratiet, en grunnfestet tro på menneskerettighetene og landenes rolle som ikke-stormakter. Nordisk samarbeid i form av formelle administrative organer har imidlertid aldri blitt realisert. Nordiske sommermøter var i etterkrigstiden det viktigste nordiske samarbeidet. Etter årtusenskiftet har de nordiske årsmøtene blitt arrangert på samme sted og med felles tema hvert tredje eller fjerde år. I tillegg sender vi alltid representanter til hverandres årsmøter i de årene vi ikke møtes på samme sted.

Kvekersamfunnet i det postmoderne samfunnet

Det er kanskje riktig å si at moderniteten i kvekersammenheng varte til inn i 1970-åra. Kvekerhjelps Kabylia-prosjekt som ”total community development-programme”, deltakelse i de store folkebevegelsene som Nei til atomvåpen og mot NATO og EEC er eksempler på de siste store modernitetsbevegelser. Den forskningen kvekere var opptatt av internasjonalt var freds-, konflikt og utviklingsforskning. Karakteristisk ved moderniteten var at den vendte seg utad mot de store problemene.

I det internasjonale kvekermiljøet begynte postmodernismen å gjøre seg gjeldende fra 1980-åra, influert av den nye åndeligheten som New Age-bevegelsene representerte. Perspektivet ble innadvent. En blir mindre synlige i den offentlige debatten. Å finne seg selv åndelig ble viktigere enn de store prosjektene. Blant liberale kvekere både i USA og England flyttet tyngdepunktet seg over til en individualisme med et helt spekter av forskjellig religiøsitet og transreligiøsitet med ulikt ideologisk og teologisk ståsted: universalist-kvekere, buddhist-kvekere, ikke-teistiske kvekere, osv., deltakelse i to eller flere religiøse bevegelser samtidig. Vi får eksperimentering med nye andaktsformer og nye samværsformer. Mange nye aktiviteter kom i tillegg til de tradisjonelle: ulike typer meditasjon, healing, åndelig dans og sang, teater og forskjellige øvelser med fokus på forholdet kropp-ånd. Det har vært et kreativt mangfold, men samtidig har det vært vanskelig å samles om noe enhetlig og stake ut en felles kurs framover. Tiden har vært preget av de mange samtaler om hva som er kvekersamfunnets oppgave og funksjon i vår tid og i framtida. Det er også symptomatisk at kvekerforskningen er blitt mer innadvent, opptatt av egen historie og religiøsitet.

I hvilken grad og på hvilken måte har dette slått ut i Norge? Hva har vært karakteristisk for det norske kvekersamfunnet i de siste ti-årene av det 20. århundre og fram til i dag? Det har vært en svak men jevn vekst i medlemstallet. Oslo månedsmøte har hatt sterkest vekst, mens Stavanger månedsmøte har gått tilbake i medlemstall. Årsmøtene har vært arrangert på folkehøgskoler, og det har vært lagt til rette for at hele familier, barn, unge og voksne skal kunne delta. Det har også vært lagt mer vekt på sosialt samvær enn på organisasjons- og forretningssaker. Kvekersenterideen med fokus på åndelig vekst og fornyelse er blitt realisert i form av stille helger, alle alders helger, barnehelger, kvekerturer til England og andre arrangementer.

Det har vært lettere å samle folk til enkeltbegivenheter enn til møteserier. Blant de sakene som har opptatt kvekersamfunnet finner vi revisjon av Råd og Spørsmål og samfunnets retningslinjer, og ikke minst hvorledes vi kan fremme åndelig fornyelse. Det har også vært fokusert på spenningen mellom sosial handling og åndelig fordypning som en utfordring både for enkeltmedlemmer og for samfunnet som helhet. Fredsskatt-saken er blitt brakt til Stortinget, og CAPP-prosjektet har imponert mange, ikke minst utenfor kvekersamfunnet. Vi har forsøkt å bygge sterkere nettverk både ved besøk og ved å utgi KvekerNytt, og integrering av barn og unge i fellesskapet har stått sentralt. Spørsmål om hva kvekerfellesskapet er og hvordan vi kan styrke det, har vært tema ved årsmøter og ellers drøftet i månedsmøtene.

Til en viss grad kan vi si at kvekersamfunnet i Norge er preget av trekk som fragmenterer mye av virksomheten, samtidig som det synes å være en sterk, men ikke alltid like tydelig og bevisst kraft som bærer samfunnet framover. I forbindelse med bevisstheten om at vi har vært 200 år i Norge, er spørsmålet om vår identitet og vår oppgave i vår tid blitt mer påtrengende. Samtidig er det viktig å erkjenne at vi er et vennesamfunn hvor vi skal lære å kjenne hverandre i det som er evig, hvor kjærligheten til hverandre må være levende, og hvor vi må bestrebe oss på å få fellesskapet til å fungere bedre og tydeligere.

Kilder:

Upublisert materiale samlet av Faith Ann Sevilä.

Hans Eirik Aarek: Kvekerne og det moderne Norge. I rapport fra seminar på Ansgarskolen 26-27. oktober 2001.

Hans Eirtk Aarek: Upublisert materiale i forbindelse med PhD-studiet.

Anne Emilie Jansen: Det norske kvekersamfunns historie i første halvdel av det 19. hundreåret. Stavanger 1967.

Ernst Lapin: Vennenes Samfunn Kvekerne 1846-1898. Stavanger 1999.